Rocks and Stones
01/06/2010 15:28
De fleste som leser og lytter til denne bloggen har registrert min fascinasjon for vindskjev, rar og skranglete musikk. Jeg liker å grave frem vakre musikalske øyeblikk fra trange kår og lurvete omgivelser, hvor gjerne ustruktur og atonalitet råder, men likevel overskygges av genuin formidlingsglede.
Free-folk-kollektivet The Cherry Blossoms fra Nashville, TN, er et utmerket eksempel i så måte.
Dette er musikk utenfor allfarvei, skapt av mer eller mindre musikalske, men desto mer entusiastiske hobbymusikere. Det er ikke helt riktig, for tidligere medlem Allen Lowrey har jobbet med bl.a. Lambchop. The Cherry Blossoms beskriver seg selv som Middle-Tennessee's finest anarchic post neo-skiffle collective specializing in kazoo-exotica, og er selvsagt ikke å finne på hverken iTunes eller Spotify.
Kjernen i dette svært «løse» kollektivet, som har spilt sammen siden 1991, inkluderer John Allingham og ikke minst feministen og maleren Peggy Snow. Det er hun som har malt coveret til den selvtitulerte debut-LP-en fra 2000, som ble relansert av Apostasy Records i 2007. Hennes spesialitet er å male falleferdige hus, må vite.
Musikalsk må Cherry Blossoms sies å tilhøre skiffle-sjangeren, med sine bjeller, maraccas, vaskebaljebass, kazoo og slakke strenger. Man kan spore uttrykket tilbake til vaudeville-tradisjonen og Appalachenes gudfryktige gospel, der de lar det stå til i pur musikals glede. Det er denne genuine spillegleden som smitter så lett over på lytteren. Skal jeg gjøre et forsøk på båssetning, må jeg si at bandet tidvis minner meg om folk-duoen The Holy Modal Rounders og jentebandet The Shaggs. Begge verdige representanter for 60-tallets outsider-musikk, og solide referansepunkter for en musikkjenner.
Ryktet om dette småskrudde Nashville-kollektivet har spredd seg til musikkinteresserte musikere som bl.a. Josephine Foster, Will Oldham, Ben Chasny fra Six Organs of Admittance og Sonic Youth’s Thurston Moore. Sistnevnte beskriver Cherry Blossoms slik «They’re really great. They had a record out that was really happening. [It was] open-ended, kind of beautiful folk meets noise meets whatever»
Jeg innbiller meg at om man putter en mandolin, en ukulele, ymse rytmeinstrumenter, og rikelig med «magisk sopp» inn i en lukket avdeling, da vil dette være lyden som kommer ut.
Bonus: Godzilla (Blue Öyster Cult cover)
0 Comments
Arkansas
28/05/2010 21:07
Damien Jurado - Foto: ipickmynose med Creativ Commons-lisens
Damien Jurado - Arkansas [fra albumet Saint Bartlett, Secretly Canadian, 2010]
Grunnet sykdom har det gått lang tid siden forrige posting på Electromagnetic Aviation. Jeg beklager dette, i den grad man kan beklage sykdom, og lover å grave frem mye flott musikk i tiden fremover, såvel nytt og gammelt. Heng med!
Her er en helt ny låt fra et helt nytt album, med en etterhvert rutinert gammel traver. Teller jeg ikke feil er Saint Bartlett det tiende albumet til Seattle-artisten Damien Jurado, og det femte på Secretly Canadian.
Jeg har lyttet til Jurado i en årrekke. Om det ikke akkurat er nyskapende og revolusjonerende det denne lavmælte singer-songwriteren har å by på, er det alltid spennende når Jurado slipper nytt materiale. Dette fordi han alltid har vært en garantist for eksellent låtskriverkunst i sjiktet mellom indierock og akustisk folk, hvor de beste låtene vokser seg sterkere og sterkere for hver lytting.
Det forrige albumet Caught in the Trees fra 2008 var et svært sterkt dokument over et havarert ekteskap, og Jurados egen Tunnel of Love. Et karrieremessig høydepunkt etter min mening; likevel langt unna et kommersielt gjennombrudd.
Kan det være at tristessen, de svarte perlene av noen låter, blandet med en stemme som truer med å sprekke opp i gråt, rett og slett blir for mye for den gjennomsnittlige lytter? Jeg vet ikke.
Til tross for at studioet var leid i tre uker, ble Saint Bartlett ferdig innspilt i løpet av en uke, av kun Damien Jurado og Richard Swift, i sistnevntes National Freedom Studio, i Cottage Grove, Oregon. Swift, som også er i stallen til Secretly Canadian, har produsert albumet.
Låten Cloudy Shoes som åpner plata varsler umiddelbart om et radikalt stemningsskifte. Er det produsent og medmusikant Richard Swift som står bak denne plutselig fascinasjon for Phil Spectors «Wall of sound» med sitt strykerarrangement, mellotron og klapping, tilført en passende dose ekko. Jøss, dette minner jo mer om en småskjev Flaming Lips-låt enn nytt materiale fra Jurado!
Låt nummer to, Arkansas, som du kan lytte til her, fortsetter i samme stil med «Spectorsk» trommelyd og koring, og kunne vært hentet rett ut av en hitliste fra 60-tallet. Først på det glitrende tredjesporet Rachel & Cali er vi tilbake i det skjøre og kjente universet til Jurado. På dette viset veksler hele albumet mellom det tradisjonelle og nakne lydbildet med dette mer offensive og orkestrerte uttrykket. På låten Wallingford svinger de innom Crazy Horse-territoriet med falsettsang og overstyrte gitarer, mens vi på Kansas City møter nok en utvetydig skjebne og konturene av en vond historie hvor Jurado overlater til lytteren og trekke eventuelle konklusjoner. En av hans aller beste låter.
Arkansas er nok et solid album fra Damien Jurado. Et album som viser veien videre; fyllt av utadvendte og smarte pop-låter, men som også peker tilbake på den nakne og minimalistiske Jurado.
Denne allsidigheten og det varierte uttrykket kan og bør bane vei til nye lyttere, og gjøre Jurado spiselig for et stort publikum.
«I wrote some of my darkest songs around the time my son was born, which was a joyous moment in my life. But when you're in an environment where there are baby toys and your life is full of 'Teletubby' cartoons, the last thing you want to do is watch a happy movie or listen to happy songs. You want to listen to a Slayer record. I think if my life was totally crap, I'd write happier songs.»
Moonshine
24/04/2010 07:28
Panama Limited Jug Band var et psykedelisk jug-bluesband fra London-forstaden Richmond upon Thames, som var aktive en liten periode i overgangen fra 60 til 70-tallet.
Jeg vil anta at de sprang ut fra miljøet rundt den legendariske klubben Crawdaddy Club, som også ligger i Richmond. En klubb som bidro til en oppblomstring av den britiske blues- og rhythm & blues-scenen, og som også er kjent som Rolling Stones’ første scene. Slik sett er Crawdaddy Club en historisk klubb på linje med Cavern Club i Liverpool.
Panama Limited Jug Band bestod av bandleder, gitarist og vokalist Denis Parker, gitarist Brian Strachan, vokalist Liz Hannes og Gary Compton på munnspill.
Etter at Liz Hannes forlot Panama Limited Jug Band til fordel for Anne Matthews - som i tillegg til vokalistjobben også spilte harpsikord og perkusjonsinstrumenter - forlot også bandet jugband-preget både i bandnavn og musikalsk stil. De fikk et mer psykedelisk bluesrock-sound som ligger nært opptil det Captein Beefheart skapte med sitt magiske orkester fra samme periode.
Indian Summer er Panama Limited’s andre album, og oppfølgeren til den selvtitulerte debuten fra 1969. Det var altså det første albumet med Ann Matthews som vokalist, og det ble det siste, for Denis Parker endte opp desillusjonert over musikkindustrien rett etter at platen var ferdig innspilt, og forlot musikkscenen for godt, så vidt jeg vet.
Er det noen som sitter på kunnskap og ytterligere informasjon om Panama Limited, så vil jeg gjerne høre fra dere. Bruk gjerne kommentarfeltet.
We Came to Dance
23/04/2010 21:37
Brian Fallon, The Gaslight Anthem Foto: foshydog med Creativ Commons-lisens
The Gaslight Anthem - We Came to Dance [SideOneDummy Records - 2009]
Amerikanske punkband av nyere dato møter jeg som oftest med ignoranse, et likegyldig skuldertrekk, eller et stort gjesp. New Jersey-kvartetten The Gaslight Anthem er ett av unntakene.
Det kan være den åpenbare påvirkningen fra New Jersey’s store sønn - som løfter Gaslight Anthem opp fra post-punkens gemene hop og plasserer dem nærmere heartland-rocken - som førte til at jeg skjerpet sansene og spisset ørene.
Det er nemlig liten tvil om at de er influert av de tidlige albumene til Bruce Springsteen & the E Street Band. Et fellestrekk de forresten deler med det eminente Brooklyn-bandet The Hold Steady. Et annet post-punk-band som også - på glimrende vis - gjenskaper den episke Springsteen-atmosfæren som man enten elsker eller hater.
Nok Springsteen. The Gaslight Anthem er mer enn nok kapable til å stå for seg selv, og sin egen musikk. Bandet debuterte med et brak i 2007, med Sink or Swim på XOXO Records. Et album som fikk svært god mottagelse. Oppfølgeren The '59 Sound kom året etter, på SideOneDummy, og den 15. juni i år slippes albumet American Slang på samme selskap. Et svært personlig album, skal vi tro Fallon, som beskriver det som et London Calling tuftet på soul istedenfor en reggae. Et album inspirert av både The Clash, Tom Waits og The Supremes, men aller mest britisk bluesrock som Eric Clapton anno Derek & the Dominoes og tidlig Rolling Stones.
Ingenting å si på hverken inspirasjonskilder eller ambisjoner. Electromagnetic Aviation gleder seg!
Heme
19/04/2010 04:16
Cloudland Canyon - Heme [Kranky 2008]
Krautrock er betegnelsen på en repetetiv og drømmende musikkstil, under samlebegrepet Spacemusic, som oppstod i Tyskland på slutten av 60-tallet. Også omtalt som «kosmische musik», og tilkjennegjort av bl.a. Can, Neu!, Ash Ra Tempel, og tildels de første platene til Kraftwerk.
Krautrock ble aldri noe særlig mer enn et undergrunnsfenomen. Den lite radiovennlige formen - med repeterende partier og lange meditative låter - som kunne strekke seg over en hel albumside, forhindret dette. Likevel fikk musikkformen sine dedikerte tilhengere, og Krautrocken lever fortsatt videre med «større kraft en krut». I de senere årene har nemlig den umiskjennelige musikkformen fått økt oppmerksomhet, og flere nye band har vitalisert sjangeren og skapt en form for Krautrock 2.0. Artister som Tortoise, Stereolab, Mouse on Mars og Animal Collective har alle Krautrock-arven innbakt i genene, og kunne ikke ha eksistert slik vi kjenner til dem uten denne påvirkningen.
Lie in Light er det andre fullengde albumet fra Cloudland Canyon, utgitt på Kranky i 2008. Cloudland Canyon er forøvrig også en 14 km2 stor nasjonalpark det nordvestre hjørnet av staten Georgia, men det er en helt annen historie.
Samarbeidet startet i 2002 da den amerikanske gitaristen Kip Uhlhorn, kjent fra screamo-bandet The Red Scare, møtte den tyske multi-instrumentalist Simon Wojan ifm en europaturné. Senere dro Wojan til NYC, hvor han møtte Uhlhorn for et musikalsk møte - som resulterte i debutalbumet Requiems Der Natur, 2002-2004.
Tilbake til Lie in Light. Når man velger å døpe førstesporet på albumet Krautwerk, levnes ingen i tvil om hvor inspirasjonen kommer fra. Cloudland Canyon har bare gjort hjemmeleksen sin bedre enn de fleste av sine samtidige. Hør bare på det 7 minutter lange, spacemusic-stykket, Heme. Bedre krautrock fra forrige tiår skal du lete lenge etter.
Dedofiktion
14/04/2010 00:20
Circle - Dedofiktion [Ektroverde - 2000]
http://en.wikipedia.org/wiki/Prospekt_(album)
Noen ganger er ett riff nok.
Ol' Man River
10/04/2010 16:29
Har tidligere skrevet om legenden Abner Jay her. Slik sett blir dette en repetisjon. Likevel er denne tolkningen av Ol’ Man River, opprinnelig skrevet av Oscar Hammerstein II for musikalen Show Boat fra 1927, verdt en reposting.
Mannen og enmannsbandet Abner Jay fra Georgia beskrev seg selv som det siste store «southern black trubadur show»
Seksstrengers elektrisk banjo, gitar, basstromme og munnspill trakteres mens han på sitt særpregede og langsomme vis hamrer ut sitt budskap med sår og sprukken røst. Stilmessig forankret i vaudevill-tradisjonen, med burleske og til tider obskøne tekster med skjeve blikk på sosiale forhold, Vietnamkrigen, ensomhet og rus. Det store repertoaret av sanger innbefattet også flere som han hadde lært av sin bestefar, som hadde vært slave i Washington County i Georgia.
I nærmere femti år holdt han det gående som omreisende trubadur i sørstatene. Han ga også ut sine egne plater, og disse ble distribuert fra bilens baggasjerommet. Abner Jay var definitivt hel ved.
Han døde i 1993, men fødselsåret er mer usikkert. Faren gjemte fødselsattesten i huset, som senere brant ned, og Abner var aldri i stand til å finne ut hvor gammel han var. Likevel hadde han en forklaring på sin gode helse:
"layin' on my belly drinkin' water from that ol Swaunee River"
Det er slik ekte blues høres ut.
Unseen Power of the Picket Fence
07/04/2010 19:42
[No Alternative compilation - Arista 1993]
Organisasjonen Red Hot Organization - som ble grunnlagt for å bekjempe AIDS-epidemien gjennom populærkultur - har gitt ut mange gode samleplater innenfor flere musikalske sjangere.
I 1993 kom samleplaten No Alternative. En samling med det ypperste av amerikanske artister innenfor den diffuse sjangeren alternativ rock. Hvilken samleplate dette ble! Nesten uten dødpunkter triller den ene godbiten ut etter den andre, fra band som var med på å definerer 90-tallets alt.rock-scene. Band som Sonic Youth, Soundgarden, Buffalo Tom, Smashing Pumpkins og Jonathan Richman bidrar her med b-sider, uutgitte spor, live-innspillinger og nyinnspilte låter.
Matthew Sweet setter standarden på mesterlig vis med åpningssporet Superdeformed. Soul Asylum følger på, og setter sitt karakteristiske preg på Marvin Gaye’s Sexual Healing, mens Uncle Tupelo gjør en fenomenalt vakker tolkning av Creedence Clearwater Revival klassikeren Effigy.
Må også nevne at CCR coverbandet til El Doom(Ole Petter Andreassen) fra Cumshots, Black Debbath og Thulsa Doom, Young Fogertys, spilte samme låt under en konsert på Felix Pub & Scene på Lillehammer, 27. mars i år. En noe råere versjon av Effigy - som ligger tettere opptil orginalversjonen enn tolkningen til Uncle Tupelo. Se opptaket her (YouTube)
Låten du finner over her, er imidlertid signert alt.rock-bandet over alle alt.rock-band, Stephen Malkmus’ Pavement. Unseen Power of the Picket Fence er noe så orginalt som en hyllest til R.E.M., som åpner med følgende vers: «Some bands I like to name check, and one of them is REM, classic songs with a long history, Southern boys just like you and me, REM»
Pavement oppsummerer her starten til R.E.M. og teller opp de beste låtene fra de tidlige platene: «South Central Rain, Don't Go Back To Rockville,
Harbourcoat, Pretty Persuasion, You were born to be a camera, Time After Time was my least favourite song..», før Malkmus på mystisk vis skrur tiden enda lenger tilbake - til den amerikanske borgerkrigen og general William T. Sherman’s berømte blodige marsj mot havet, gjennom nettopp R.E.M’s fødeby Athens, Georgia: «So lets go way back to the ancient times
When there were no 50 states, And on a hill there stands Sherman, Sherman and his mates. And they're marching through Georgia!»
Hvem lager en tilsvarende ode til Pavement?
Mightiest of Guns
22/03/2010 21:27
A. A. Bondy @ Greater Echo Park Elysian, L.A. Foto: freeloosedirt med Creativ Commons-lisens
A. A. Bondy - Mightiest of Guns [Fat Possum - 2009]
Jeg husker ikke når. Jeg vet heller ikke eksakt hva det var, men et eller annet trigget oppmerksomheten første gangen jeg hørte den varme, skjøre røsten til A. A. Bondy fra Birmingham, Alabama. Jeg visste momentant at dette var en artist å rydde plass til. En man ikke blir kvitt.
Som et perfekt bakteppe for sløve dager, melankolske øyeblikk og sene nattetimer flyter låtene vakkert over i hverandre med sine enkle arrangement, hvor stemmen til Bondy trer frem som det bærende elementet. En stemme som har en historie å fortelle. En stemme som det ene øyeblikket lyder av noe ungt, uferdig og pubertalt, for i neste øyeblikk å sprekke opp i en klang av smerte, levd liv og beksvart tristesse. Tidvis er stemmen så gjennomsyret av sorg og tragedie at den penetrerer sjelen til lytteren, og etterlater en følelse av mørke og ubehag.
«And what does a mirror show you, can you see the gray?
Your sadness it is quite lovely but it's the sadness of a slave
Why don't you give yourself a rest, oh give yourself some room
You can't get your arms around everybody
You cannot carry the doom...»
Med en fortid som vokalist i southern-rock/post-grunge-bandet Verbena debuterte Auguste Arthur Bondy som soloartist i 2007, med albumet American Hearts. To år senere foreligger oppfølgeren When the Devil's Loose. Herfra kommer den - først stillfarne og vakre - men etterhvert illevarslende og apokalyptiske Mightiest of Guns. En vakker låt jeg aldri blir helt ferdig med.
Det er tolv låter på When the Devil's Loose, og alle tolv skinner som funklende stjerner mot en nattsvart sørstatshimmel. Gjør deg selv en tjeneste og sjekk dem ut.
Aussie girls - noisy girls
19/03/2010 20:16
Beaches live at RRR ©Three Triple R
Beaches - Halve
Jeg vet nesten ingen ting om Beaches, og heller ikke stort om Melbourne’s musikkscene, bortsett fra at den har fostret Nick Cave’s legendariske The Birthday Party.
Det jeg vet, er at Beaches er et jenteband, besatt av gitaristene Alison Bolger, Antonia Sellbach og Ali McCann, samt Karla Way på trommer og bassisten Gill Tucker, som bærer det geniale artistnavnet Spider Vomit!
Jeg vet også at jeg har fortapt meg i singelen In A While, og spesielt b-siden hvor låten Halve er hentet fra.
Beaches(du har fattet ordspillet nå..?) spiller en fuzzy, gitardreven variant av 60-tallets Wall of Sound, mikset med 70-talls psykedelia og en dose post-punk fra sent 80-tall. En sprakende oppsummering av 30 års rock ’n’ roll altså.
Akkurat NÅ spiller de i Austin, Texas, i anledning årets SXSW, og det vil ikke forundre meg om Beaches blir et navn vi vil høre mer fra etter festivalen. Se opp for Beaches!
