Dream Syndicate - Black [Enigma][1988]

Under en omorganisering av platesamlingen, ble jeg sittende og spille noen gamle plater med Dream Syndicate, som har stått og samlet støv i snart 20 år.
Syndicate var et av de klassiske amerikanske gitarbandene som var aktive i perioden 1981-89. De var et alternativt rockeband før alt.rock var blitt et begrep, og de sprang ut av den såkalte Paisley Underground-bevegelsen i post-punkens Los Angeles.

I starten var de tydelig influert av Velvet Underground, mens de etter at Kendra Smith forlot bandet, tonet ned den litt primitive punk-attityden, og fikk en litt annen karakter hvor blues- og country-tradisjonene ble mer fremtredende. Om de lignet på Velvet Undergroud i starten, så slektet de nok mer på Crazy Horse og Byrds senere i karrieren.

Karl Precoda, Kendra Smith, Dennis Duck, og frontfigur Steve Wynn på vokal/gitar utgjorde besetningen i starten. Siden ble Kendra Smith erstattet av David Provost, og Precoda av Mark Walton.
Etter en liten pause gjenoppstod Dream Syndicate med Wynn, Duck og Walton, men nå med Paul B. Cutler på gitar. Det var denne besetningen som gjestet Oslo i 1988, og denne besetningen som avsluttet kapittelet Dream Syndicate for godt.

En av de første store konsertopplevelsene mine kom med nettopp Dream Syndicate på klubben Sardine’s i Oslo, ifm Ghost Stories-turnéen i 1988. En konsert som ble hamret inn i hukommelsen med god hjelp fra Paul B. Cutler’s penetrerende gitarlyd.
Frem til denne konserten hadde jeg fartet mest rundt på konserter med heavy-metal og hardrock-ikoner som Iron Maiden, Metallica, AC/DC, Marillion og Gary Moore. Oftest i store anonyme idrettshaller, og alltid med en viss distanse til bandet. Nå stod jeg plutselig ansikt til ansikt med musikerne mens jeg kunne følge hver en bevegelse, hvert et trinn og all kommunikasjon fra den lave scenen på Sardine’s. Tror jeg kunne telle svetteperlene i pannen på Steve Wynn mens han på manisk vis dro i gang Black:

«Close the curtains, pull the shades down low. Turn around and slam the door when you go, cause I don't want you to see me»

Det var et trøkk og en intensitet jeg aldri tidligere hadde opplevd under en konsert.
Epoken med heavy-rock i store haller sluttet for min del denne høstkvelden i 1988. Jeg hadde sett lyset i form av Dream Syndicate.

Tilbake til nåtiden. Skal man minnes eller kanskje utforske bandet idag, er det greit å starte med debutalbumet The Days of Wine and Roses, som er som en gjenklang av Velvet Underground. Medicine Show fra 1984, eller kanskje den forrykende Live at Raji’s fra 1989 er også fine steder å starte.

Ghost Stories fra 1988 er nok ikke på det nivået, men jeg synes fortsatt det er et bra album. Om ikke helheten, så i hvertfall mange av låtene holder et meget bra nivå den dag i dag. Er villig til å hevde at Ghost Stories er et av 80-tallets ufortjent oversette album.

Derfor vil jeg at du skrur lyden høyt, høyt opp og lytter til Black fra Ghost Stories. Min personlige killerlåt på alle vorspiel mens 80-tallet fadet ut, før 90-tallet og grungen skulle komme og forandre alt.


iPhone MP3-versjon

Tags: 80's, Paisley Underground, alt.rock, alternative