We Came to Dance
23/04/2010 21:37
Brian Fallon, The Gaslight Anthem Foto: foshydog med Creativ Commons-lisens
The Gaslight Anthem - We Came to Dance [SideOneDummy Records - 2009]
Amerikanske punkband av nyere dato møter jeg som oftest med ignoranse, et likegyldig skuldertrekk, eller et stort gjesp. New Jersey-kvartetten The Gaslight Anthem er ett av unntakene.
Det kan være den åpenbare påvirkningen fra New Jersey’s store sønn - som løfter Gaslight Anthem opp fra post-punkens gemene hop og plasserer dem nærmere heartland-rocken - som førte til at jeg skjerpet sansene og spisset ørene.
Det er nemlig liten tvil om at de er influert av de tidlige albumene til Bruce Springsteen & the E Street Band. Et fellestrekk de forresten deler med det eminente Brooklyn-bandet The Hold Steady. Et annet post-punk-band som også - på glimrende vis - gjenskaper den episke Springsteen-atmosfæren som man enten elsker eller hater.
Nok Springsteen. The Gaslight Anthem er mer enn nok kapable til å stå for seg selv, og sin egen musikk. Bandet debuterte med et brak i 2007, med Sink or Swim på XOXO Records. Et album som fikk svært god mottagelse. Oppfølgeren The '59 Sound kom året etter, på SideOneDummy, og den 15. juni i år slippes albumet American Slang på samme selskap. Et svært personlig album, skal vi tro Fallon, som beskriver det som et London Calling tuftet på soul istedenfor en reggae. Et album inspirert av både The Clash, Tom Waits og The Supremes, men aller mest britisk bluesrock som Eric Clapton anno Derek & the Dominoes og tidlig Rolling Stones.
Ingenting å si på hverken inspirasjonskilder eller ambisjoner. Electromagnetic Aviation gleder seg!
0 Comments
Unseen Power of the Picket Fence
07/04/2010 19:42
[No Alternative compilation - Arista 1993]
Organisasjonen Red Hot Organization - som ble grunnlagt for å bekjempe AIDS-epidemien gjennom populærkultur - har gitt ut mange gode samleplater innenfor flere musikalske sjangere.
I 1993 kom samleplaten No Alternative. En samling med det ypperste av amerikanske artister innenfor den diffuse sjangeren alternativ rock. Hvilken samleplate dette ble! Nesten uten dødpunkter triller den ene godbiten ut etter den andre, fra band som var med på å definerer 90-tallets alt.rock-scene. Band som Sonic Youth, Soundgarden, Buffalo Tom, Smashing Pumpkins og Jonathan Richman bidrar her med b-sider, uutgitte spor, live-innspillinger og nyinnspilte låter.
Matthew Sweet setter standarden på mesterlig vis med åpningssporet Superdeformed. Soul Asylum følger på, og setter sitt karakteristiske preg på Marvin Gaye’s Sexual Healing, mens Uncle Tupelo gjør en fenomenalt vakker tolkning av Creedence Clearwater Revival klassikeren Effigy.
Må også nevne at CCR coverbandet til El Doom(Ole Petter Andreassen) fra Cumshots, Black Debbath og Thulsa Doom, Young Fogertys, spilte samme låt under en konsert på Felix Pub & Scene på Lillehammer, 27. mars i år. En noe råere versjon av Effigy - som ligger tettere opptil orginalversjonen enn tolkningen til Uncle Tupelo. Se opptaket her (YouTube)
Låten du finner over her, er imidlertid signert alt.rock-bandet over alle alt.rock-band, Stephen Malkmus’ Pavement. Unseen Power of the Picket Fence er noe så orginalt som en hyllest til R.E.M., som åpner med følgende vers: «Some bands I like to name check, and one of them is REM, classic songs with a long history, Southern boys just like you and me, REM»
Pavement oppsummerer her starten til R.E.M. og teller opp de beste låtene fra de tidlige platene: «South Central Rain, Don't Go Back To Rockville,
Harbourcoat, Pretty Persuasion, You were born to be a camera, Time After Time was my least favourite song..», før Malkmus på mystisk vis skrur tiden enda lenger tilbake - til den amerikanske borgerkrigen og general William T. Sherman’s berømte blodige marsj mot havet, gjennom nettopp R.E.M’s fødeby Athens, Georgia: «So lets go way back to the ancient times
When there were no 50 states, And on a hill there stands Sherman, Sherman and his mates. And they're marching through Georgia!»
Hvem lager en tilsvarende ode til Pavement?
Aussie girls - noisy girls
19/03/2010 20:16
Beaches live at RRR ©Three Triple R
Beaches - Halve
Jeg vet nesten ingen ting om Beaches, og heller ikke stort om Melbourne’s musikkscene, bortsett fra at den har fostret Nick Cave’s legendariske The Birthday Party.
Det jeg vet, er at Beaches er et jenteband, besatt av gitaristene Alison Bolger, Antonia Sellbach og Ali McCann, samt Karla Way på trommer og bassisten Gill Tucker, som bærer det geniale artistnavnet Spider Vomit!
Jeg vet også at jeg har fortapt meg i singelen In A While, og spesielt b-siden hvor låten Halve er hentet fra.
Beaches(du har fattet ordspillet nå..?) spiller en fuzzy, gitardreven variant av 60-tallets Wall of Sound, mikset med 70-talls psykedelia og en dose post-punk fra sent 80-tall. En sprakende oppsummering av 30 års rock ’n’ roll altså.
Akkurat NÅ spiller de i Austin, Texas, i anledning årets SXSW, og det vil ikke forundre meg om Beaches blir et navn vi vil høre mer fra etter festivalen. Se opp for Beaches!
Heart of Darkness - R.I.P. Mark
08/03/2010 00:06
Mark Linkous, Sparklehorse av DG Jones – med Creativ Commons-lisens
Sparklehorse - Heart of Darkness [Capitol - 1995]
Mark Linkous tok sitt eget liv lørdag 6. mars. En trist nyhet som berørte meg dypt. Han valgte dermed samme utvei som sin musikalske partner fra albumet Dark Night of the Soul, Vic Chesnutt.
Linkous har vært døden nær tidligere. Under en turné i London havnet han i koma etter å ha tatt en blanding av valium og antidepressive medikamenter, noe som lenket ham til rullestol i et halvt år. Etter flere operasjoner kom han seg til slutt på beina igjen, og ga ut Good Morning Spider. En sterk plate, farget av omstendighetene.
Jeg fikk bare sett Linkous på scenen én eneste gang, og jeg husker fortsatt godt den mørke høstkvelden i 1998 på John Dee, hvor Linkous aka Sparklehorse spilte sammen med Neutral Milk Hotel.
Linkous ble 47 år, og var visstnok så godt som ferdig med innspillingen av sitt nye album på Anti Records.
Mother (Danzig cover)
21/02/2010 01:11
The Tape Deck Mountain er et relativt ferskt post-rock/noise-band fra San Diego. Den første fullengderen Ghost, ble utgitt på Lefse Records i november 2009, og kan sjekkes ut her: iTunes Wimp Spotify
Mother, som er en coverlåt av Danzig, er ikke med på albumet, men er fra en liveinnspilling i Stereo Disguise Recording Lab i San Diego, i oktober 2009. En knallsterk låt og nok et eksempel på trioformatets fortreffelighet.
Musikalsk oppvåkning
28/12/2009 21:44
Under en omorganisering av platesamlingen, ble jeg sittende og spille noen gamle plater med Dream Syndicate, som har stått og samlet støv i snart 20 år.
Syndicate var et av de klassiske amerikanske gitarbandene som var aktive i perioden 1981-89. De var et alternativt rockeband før alt.rock var blitt et begrep, og de sprang ut av den såkalte Paisley Underground-bevegelsen i post-punkens Los Angeles.
I starten var de tydelig influert av Velvet Underground, mens de etter at Kendra Smith forlot bandet, tonet ned den litt primitive punk-attityden, og fikk en litt annen karakter hvor blues- og country-tradisjonene ble mer fremtredende. Om de lignet på Velvet Undergroud i starten, så slektet de nok mer på Crazy Horse og Byrds senere i karrieren.
Karl Precoda, Kendra Smith, Dennis Duck, og frontfigur Steve Wynn på vokal/gitar utgjorde besetningen i starten. Siden ble Kendra Smith erstattet av David Provost, og Precoda av Mark Walton.
Etter en liten pause gjenoppstod Dream Syndicate med Wynn, Duck og Walton, men nå med Paul B. Cutler på gitar. Det var denne besetningen som gjestet Oslo i 1988, og denne besetningen som avsluttet kapittelet Dream Syndicate for godt.
En av de første store konsertopplevelsene mine kom med nettopp Dream Syndicate på klubben Sardine’s i Oslo, ifm Ghost Stories-turnéen i 1988. En konsert som ble hamret inn i hukommelsen med god hjelp fra Paul B. Cutler’s penetrerende gitarlyd.
Frem til denne konserten hadde jeg fartet mest rundt på konserter med heavy-metal og hardrock-ikoner som Iron Maiden, Metallica, AC/DC, Marillion og Gary Moore. Oftest i store anonyme idrettshaller, og alltid med en viss distanse til bandet. Nå stod jeg plutselig ansikt til ansikt med musikerne mens jeg kunne følge hver en bevegelse, hvert et trinn og all kommunikasjon fra den lave scenen på Sardine’s. Tror jeg kunne telle svetteperlene i pannen på Steve Wynn mens han på manisk vis dro i gang Black:
Det var et trøkk og en intensitet jeg aldri tidligere hadde opplevd under en konsert.«Close the curtains, pull the shades down low. Turn around and slam the door when you go, cause I don't want you to see me»
Epoken med heavy-rock i store haller sluttet for min del denne høstkvelden i 1988. Jeg hadde sett lyset i form av Dream Syndicate.
Ghost Stories fra 1988 er nok ikke på det nivået, men jeg synes fortsatt det er et bra album. Om ikke helheten, så i hvertfall mange av låtene holder et meget bra nivå den dag i dag. Er villig til å hevde at Ghost Stories er et av 80-tallets ufortjent oversette album.
Derfor vil jeg at du skrur lyden høyt, høyt opp og lytter til Black fra Ghost Stories. Min personlige killerlåt på alle vorspiel mens 80-tallet fadet ut, før 90-tallet og grungen skulle komme og forandre alt.
iPhone MP3-versjon
Trieste
22/12/2009 00:09
Photo of Gifts From Enola by Gabeface© used with permission
Gifts From Enola - Trieste [The Mylene Sheath][2009]
Dette har jeg vel egentlig hørt mange ganger før.. men så er det så fordømt energisk og fengende at jeg lar meg rive med på samme måte som første gangen Mogwai eksploderte i gitarstøy foran meg på Øya-festivalen en varm soldag i 2003.
Formelen er gjennomprøvd. Instrumental post-rock hvor gitarer og trommer dominerer lydbildet. Rolige passasjer, heavy riff, skiftende stemninger og temposkifter. Cinematiske lydlandskaper som bygger seg sakte opp, blir monumentale og massive før det hele eksploderer i gitarstøy. Tenk en blanding av Explosions In The Sky og ISIS eller Mogwai og This Will Destroy You. Ja, omtrent der ligger Gifts From Enola.
De er et relativt ferskt band fra Virginia som startet i 2006 og ga ut det egenproduserte debutalbumet Loyal Eyes Betrayed the Mind samme år.
Nå er de plukket opp av det uavhengige plateselskapet The Mylene Sheath, som har delvis spesialisert seg på post-rock/metal-sjangeren, og i juni i år kom albumet From Fathoms ut, hvor altså låten Trieste er hentet fra. En episk perle på 12 minutter!
iPhone MP3-versjon
