Unseen Power of the Picket Fence
07/04/2010 19:42
[No Alternative compilation - Arista 1993]
Organisasjonen Red Hot Organization - som ble grunnlagt for å bekjempe AIDS-epidemien gjennom populærkultur - har gitt ut mange gode samleplater innenfor flere musikalske sjangere.
I 1993 kom samleplaten No Alternative. En samling med det ypperste av amerikanske artister innenfor den diffuse sjangeren alternativ rock. Hvilken samleplate dette ble! Nesten uten dødpunkter triller den ene godbiten ut etter den andre, fra band som var med på å definerer 90-tallets alt.rock-scene. Band som Sonic Youth, Soundgarden, Buffalo Tom, Smashing Pumpkins og Jonathan Richman bidrar her med b-sider, uutgitte spor, live-innspillinger og nyinnspilte låter.
Matthew Sweet setter standarden på mesterlig vis med åpningssporet Superdeformed. Soul Asylum følger på, og setter sitt karakteristiske preg på Marvin Gaye’s Sexual Healing, mens Uncle Tupelo gjør en fenomenalt vakker tolkning av Creedence Clearwater Revival klassikeren Effigy.
Må også nevne at CCR coverbandet til El Doom(Ole Petter Andreassen) fra Cumshots, Black Debbath og Thulsa Doom, Young Fogertys, spilte samme låt under en konsert på Felix Pub & Scene på Lillehammer, 27. mars i år. En noe råere versjon av Effigy - som ligger tettere opptil orginalversjonen enn tolkningen til Uncle Tupelo. Se opptaket her (YouTube)
Låten du finner over her, er imidlertid signert alt.rock-bandet over alle alt.rock-band, Stephen Malkmus’ Pavement. Unseen Power of the Picket Fence er noe så orginalt som en hyllest til R.E.M., som åpner med følgende vers: «Some bands I like to name check, and one of them is REM, classic songs with a long history, Southern boys just like you and me, REM»
Pavement oppsummerer her starten til R.E.M. og teller opp de beste låtene fra de tidlige platene: «South Central Rain, Don't Go Back To Rockville,
Harbourcoat, Pretty Persuasion, You were born to be a camera, Time After Time was my least favourite song..», før Malkmus på mystisk vis skrur tiden enda lenger tilbake - til den amerikanske borgerkrigen og general William T. Sherman’s berømte blodige marsj mot havet, gjennom nettopp R.E.M’s fødeby Athens, Georgia: «So lets go way back to the ancient times
When there were no 50 states, And on a hill there stands Sherman, Sherman and his mates. And they're marching through Georgia!»
Hvem lager en tilsvarende ode til Pavement?
0 Comments
Aussie girls - noisy girls
19/03/2010 20:16
Beaches live at RRR ©Three Triple R
Beaches - Halve
Jeg vet nesten ingen ting om Beaches, og heller ikke stort om Melbourne’s musikkscene, bortsett fra at den har fostret Nick Cave’s legendariske The Birthday Party.
Det jeg vet, er at Beaches er et jenteband, besatt av gitaristene Alison Bolger, Antonia Sellbach og Ali McCann, samt Karla Way på trommer og bassisten Gill Tucker, som bærer det geniale artistnavnet Spider Vomit!
Jeg vet også at jeg har fortapt meg i singelen In A While, og spesielt b-siden hvor låten Halve er hentet fra.
Beaches(du har fattet ordspillet nå..?) spiller en fuzzy, gitardreven variant av 60-tallets Wall of Sound, mikset med 70-talls psykedelia og en dose post-punk fra sent 80-tall. En sprakende oppsummering av 30 års rock ’n’ roll altså.
Akkurat NÅ spiller de i Austin, Texas, i anledning årets SXSW, og det vil ikke forundre meg om Beaches blir et navn vi vil høre mer fra etter festivalen. Se opp for Beaches!
Musikalsk oppvåkning
28/12/2009 21:44
Under en omorganisering av platesamlingen, ble jeg sittende og spille noen gamle plater med Dream Syndicate, som har stått og samlet støv i snart 20 år.
Syndicate var et av de klassiske amerikanske gitarbandene som var aktive i perioden 1981-89. De var et alternativt rockeband før alt.rock var blitt et begrep, og de sprang ut av den såkalte Paisley Underground-bevegelsen i post-punkens Los Angeles.
I starten var de tydelig influert av Velvet Underground, mens de etter at Kendra Smith forlot bandet, tonet ned den litt primitive punk-attityden, og fikk en litt annen karakter hvor blues- og country-tradisjonene ble mer fremtredende. Om de lignet på Velvet Undergroud i starten, så slektet de nok mer på Crazy Horse og Byrds senere i karrieren.
Karl Precoda, Kendra Smith, Dennis Duck, og frontfigur Steve Wynn på vokal/gitar utgjorde besetningen i starten. Siden ble Kendra Smith erstattet av David Provost, og Precoda av Mark Walton.
Etter en liten pause gjenoppstod Dream Syndicate med Wynn, Duck og Walton, men nå med Paul B. Cutler på gitar. Det var denne besetningen som gjestet Oslo i 1988, og denne besetningen som avsluttet kapittelet Dream Syndicate for godt.
En av de første store konsertopplevelsene mine kom med nettopp Dream Syndicate på klubben Sardine’s i Oslo, ifm Ghost Stories-turnéen i 1988. En konsert som ble hamret inn i hukommelsen med god hjelp fra Paul B. Cutler’s penetrerende gitarlyd.
Frem til denne konserten hadde jeg fartet mest rundt på konserter med heavy-metal og hardrock-ikoner som Iron Maiden, Metallica, AC/DC, Marillion og Gary Moore. Oftest i store anonyme idrettshaller, og alltid med en viss distanse til bandet. Nå stod jeg plutselig ansikt til ansikt med musikerne mens jeg kunne følge hver en bevegelse, hvert et trinn og all kommunikasjon fra den lave scenen på Sardine’s. Tror jeg kunne telle svetteperlene i pannen på Steve Wynn mens han på manisk vis dro i gang Black:
Det var et trøkk og en intensitet jeg aldri tidligere hadde opplevd under en konsert.«Close the curtains, pull the shades down low. Turn around and slam the door when you go, cause I don't want you to see me»
Epoken med heavy-rock i store haller sluttet for min del denne høstkvelden i 1988. Jeg hadde sett lyset i form av Dream Syndicate.
Ghost Stories fra 1988 er nok ikke på det nivået, men jeg synes fortsatt det er et bra album. Om ikke helheten, så i hvertfall mange av låtene holder et meget bra nivå den dag i dag. Er villig til å hevde at Ghost Stories er et av 80-tallets ufortjent oversette album.
Derfor vil jeg at du skrur lyden høyt, høyt opp og lytter til Black fra Ghost Stories. Min personlige killerlåt på alle vorspiel mens 80-tallet fadet ut, før 90-tallet og grungen skulle komme og forandre alt.
iPhone MP3-versjon
Trieste
22/12/2009 00:09
Photo of Gifts From Enola by Gabeface© used with permission
Gifts From Enola - Trieste [The Mylene Sheath][2009]
Dette har jeg vel egentlig hørt mange ganger før.. men så er det så fordømt energisk og fengende at jeg lar meg rive med på samme måte som første gangen Mogwai eksploderte i gitarstøy foran meg på Øya-festivalen en varm soldag i 2003.
Formelen er gjennomprøvd. Instrumental post-rock hvor gitarer og trommer dominerer lydbildet. Rolige passasjer, heavy riff, skiftende stemninger og temposkifter. Cinematiske lydlandskaper som bygger seg sakte opp, blir monumentale og massive før det hele eksploderer i gitarstøy. Tenk en blanding av Explosions In The Sky og ISIS eller Mogwai og This Will Destroy You. Ja, omtrent der ligger Gifts From Enola.
De er et relativt ferskt band fra Virginia som startet i 2006 og ga ut det egenproduserte debutalbumet Loyal Eyes Betrayed the Mind samme år.
Nå er de plukket opp av det uavhengige plateselskapet The Mylene Sheath, som har delvis spesialisert seg på post-rock/metal-sjangeren, og i juni i år kom albumet From Fathoms ut, hvor altså låten Trieste er hentet fra. En episk perle på 12 minutter!
iPhone MP3-versjon
Buñuel
18/12/2009 00:42
Creative Commons foto fra William Couch
Califone er et spennende band som har levert god og egenartet musikk siden 1998, og som er vanskelige å plassere på det musikalske kartet. Alltid flott arrangert med et mylder av detaljer i lydbildet. Frontfigur Tim Rutili startet Califone som et soloprosjekt etter at hans forrige band Red Red Meat ble oppløst, men med forskjellig besetning har Rutili holdt «soloprosjektet» gående i snart 13 år.
De seiler vel oftest under post-rock fanen, men på låten Buñuel høres de like gjerne ut som Jay Farrar/Son Volt i god gammel form. Låten er selvsagt en hyllest til filmskaperen Luis Buñuel, og albumet All My Friends Are Funeral Singers er dessuten et soundtrack til en kommende film med samme navn.
Her er traileren til filmen, som skal vises ved Sundance Film Festival 2010.
«In an underground music landscape where 140 characters equals “journalism” and lone MP3s propel bands to momentary internet stardom, bands are here today and gone tomorrow» -califonemusic.com
iPhone MP3-versjon
Dark Night of the Soul
02/12/2009 19:27
Dark Night of the Soul er albumet som kanskje aldri kommer i salg, grunnet en uoverenstemmelse mellom artistene og plateselskapet EMI.
I tillegge til Danger Mouse og Sparklehorse som har skrevet albumet, bidrar en rekke kjente artister på dette prosjektet. Bl.a Iggy Pop, Vic Chesnut, Suzanne Vega, Nina Persson og Grandaddy’s Jason Lytle.
På siste sporet, som også er tittelsporet, er det selveste David Lynch som står bak mikrofonen. Dark Night of the Soul skulle også gis ut som en spesialutgave med et opplag på 5000 ex., der en fotobok med bilder tatt av mesterregissøren skulle inkluderes.
Fotoboka er i salg, sammen med en tom CD-R merket "For Legal Reasons, enclosed CD-R contains no music. Use it as you will."
Musikken er fortsatt ikke gitt ut, men hele albumet kan i skrivende stund fortsatt streames fra NPR
iPhone MP3-versjon
