Aussie girls - noisy girls
19/03/2010 20:16
Beaches live at RRR ©Three Triple R
Beaches - Halve
Jeg vet nesten ingen ting om Beaches, og heller ikke stort om Melbourne’s musikkscene, bortsett fra at den har fostret Nick Cave’s legendariske The Birthday Party.
Det jeg vet, er at Beaches er et jenteband, besatt av gitaristene Alison Bolger, Antonia Sellbach og Ali McCann, samt Karla Way på trommer og bassisten Gill Tucker, som bærer det geniale artistnavnet Spider Vomit!
Jeg vet også at jeg har fortapt meg i singelen In A While, og spesielt b-siden hvor låten Halve er hentet fra.
Beaches(du har fattet ordspillet nå..?) spiller en fuzzy, gitardreven variant av 60-tallets Wall of Sound, mikset med 70-talls psykedelia og en dose post-punk fra sent 80-tall. En sprakende oppsummering av 30 års rock ’n’ roll altså.
Akkurat NÅ spiller de i Austin, Texas, i anledning årets SXSW, og det vil ikke forundre meg om Beaches blir et navn vi vil høre mer fra etter festivalen. Se opp for Beaches!
0 Comments
Heavy Krishna
11/03/2010 23:39
JEFF The Brotherhood - av Helena Peixoto - med Creative Commons-lisens
JEFF the Brotherhood - Heavy Krishna [InfinityCat - 2009]
Jo, visst var det liv etter grungen!
Hør bare på brødreparet Jamin og Jake Orral, som utgjør den psykedeliske grungerocken-duoen, JEFF the Brotherhood. Dette er noe av det frekkeste som har kommet fra Nashville, Tennessee siden Elvis entret scenen på Grand Ole Opry i 1954!
Redskapene er en trestrengers gitar, et slitt trommesett og en fandenivoldsk men likevel humoristisk innstilling. Resultatet blir - etter å ha kokt i hop en blanding av punkrock, psykedelisk garagerock og 70-talls stoner - et krystallklart og supersterkt destillat av fenomenet rock’n roll. Selve ur-rocken. Det er dette brødrene Orral har gjort i årevis, karvet seg inn til beinet på rock-begrepet, og endt opp med dette minimalistiske primal-uttrykket, hvor alt unødvendig er skjært bort. JEFF the Brotherhood redefinerer på en måte uttrykket «Nashville sound» for meg.
Bandet ble startet mens guttene var 9 og 11 år, så i en alder av 22 og 24 er de rutinerte vetraner som nå står foran et gjennombrudd i statene. De har allerede solgt ut det andre opplaget av Heavy Days på vinyl, mens det tredje opplaget er i pressa. Det sies at de har solgt flere vinylplater enn Metallica «over there»!
Brorskapet har også planer om en europaturné i løpet av året, og med ryktet som et forrykende liveband, er det bare å krysse fingrene for at de tar turen innom det furete og værbitte landet der oppe i nord.
Låten Heavy Krishna ble sammen med resten av albumet Heavy Days, innkjøpt fra min amerikanske iTunes-konto, da albumet ikke selges i norske iTunes. Heller ikke i Wimp eller Spotify finnes JEFF the Brotherhood. Synd og skam, og litt snålt, at det i 2010 fortsatt er nasjonale barrierer for kjøp av digitalt innhold! Hva er det de frykter? Usj.
Sjekk den elleville videoen Noo Sixties fra 2007
The Minus Touch
22/01/2010 00:33
Woven Bones - The Minus Touch [Zoo Music][2009]
Er du slikt sammenskrudd at det rykker ekstra til i lemmene av møkkete rockabilly/surf/garage som The Cramps, Ramones og Stooges? Da bør du absolutt få med deg denne trioen fra Austin, Texas.
Woven Bones spiller mørk og primitiv garage-rock med enkle akkorder, minimalistisk tromming, og plenty med fuzz. Superfuzz! Vokalen har fått seg en solid dose ekko, som seg hør og bør, og det hele blir en slags kryssning mellom tidlig Cramps og Jesus & Mary Chain.
Alt de har gitt ut av singler er utsolgt, men den ferske 12" EP’en The Minus Touch, kan fortsatt bestilles fra tyske Bis Auf’s Messer
iPhone MP3-versjon
This Girl Taught Me a Dance
08/01/2010 23:57
Creative Commons foto fra Clownhouse III
Strange Boys - This Girl Taught Me a Dance [In the Red Records][2009]
Rå, fuzzy lo-fi garasjerock med Rickenbacker, et gammel Ludwig trommesett og en utrolig nasal, slentrende vokal er den raske beskrivelsen av Strange Boys.
Disse unge texanerne slapp debutalbumet The Strange Boys And Girls Club i mars i 2009, på den hippe L.A.-labelen In the Records, men det tok dessverre noen måneder før det nådde frem til undertegnedes slitte trommehinner.
Resultatet er en uimotståelig resirkulasjon av en ung og sint Bob Dylan, Roky Erickson, 13th Floor Elevators og The Seeds.
Den svært lyse og nasale snøvlingen til Ryan Sambol sprekker til tider helt opp i de mest aggressive momentene, når Strange Boys forlater den amerikanske 60-talls power-pop-trippen og beveger seg over i møkkete britisk punkrock fra 10-året etter. Det er i disse små øyeblikkene Strange Boys tiltaler meg aller mest.
iPhone MP3-versjon
