singer-songwriter
Arkansas
28/05/2010 21:07
Damien Jurado - Foto: ipickmynose med Creativ Commons-lisens
Damien Jurado - Arkansas [fra albumet Saint Bartlett, Secretly Canadian, 2010]
Grunnet sykdom har det gått lang tid siden forrige posting på Electromagnetic Aviation. Jeg beklager dette, i den grad man kan beklage sykdom, og lover å grave frem mye flott musikk i tiden fremover, såvel nytt og gammelt. Heng med!
Her er en helt ny låt fra et helt nytt album, med en etterhvert rutinert gammel traver. Teller jeg ikke feil er Saint Bartlett det tiende albumet til Seattle-artisten Damien Jurado, og det femte på Secretly Canadian.
Jeg har lyttet til Jurado i en årrekke. Om det ikke akkurat er nyskapende og revolusjonerende det denne lavmælte singer-songwriteren har å by på, er det alltid spennende når Jurado slipper nytt materiale. Dette fordi han alltid har vært en garantist for eksellent låtskriverkunst i sjiktet mellom indierock og akustisk folk, hvor de beste låtene vokser seg sterkere og sterkere for hver lytting.
Det forrige albumet Caught in the Trees fra 2008 var et svært sterkt dokument over et havarert ekteskap, og Jurados egen Tunnel of Love. Et karrieremessig høydepunkt etter min mening; likevel langt unna et kommersielt gjennombrudd.
Kan det være at tristessen, de svarte perlene av noen låter, blandet med en stemme som truer med å sprekke opp i gråt, rett og slett blir for mye for den gjennomsnittlige lytter? Jeg vet ikke.
Til tross for at studioet var leid i tre uker, ble Saint Bartlett ferdig innspilt i løpet av en uke, av kun Damien Jurado og Richard Swift, i sistnevntes National Freedom Studio, i Cottage Grove, Oregon. Swift, som også er i stallen til Secretly Canadian, har produsert albumet.
Låten Cloudy Shoes som åpner plata varsler umiddelbart om et radikalt stemningsskifte. Er det produsent og medmusikant Richard Swift som står bak denne plutselig fascinasjon for Phil Spectors «Wall of sound» med sitt strykerarrangement, mellotron og klapping, tilført en passende dose ekko. Jøss, dette minner jo mer om en småskjev Flaming Lips-låt enn nytt materiale fra Jurado!
Låt nummer to, Arkansas, som du kan lytte til her, fortsetter i samme stil med «Spectorsk» trommelyd og koring, og kunne vært hentet rett ut av en hitliste fra 60-tallet. Først på det glitrende tredjesporet Rachel & Cali er vi tilbake i det skjøre og kjente universet til Jurado. På dette viset veksler hele albumet mellom det tradisjonelle og nakne lydbildet med dette mer offensive og orkestrerte uttrykket. På låten Wallingford svinger de innom Crazy Horse-territoriet med falsettsang og overstyrte gitarer, mens vi på Kansas City møter nok en utvetydig skjebne og konturene av en vond historie hvor Jurado overlater til lytteren og trekke eventuelle konklusjoner. En av hans aller beste låter.
Arkansas er nok et solid album fra Damien Jurado. Et album som viser veien videre; fyllt av utadvendte og smarte pop-låter, men som også peker tilbake på den nakne og minimalistiske Jurado.
Denne allsidigheten og det varierte uttrykket kan og bør bane vei til nye lyttere, og gjøre Jurado spiselig for et stort publikum.
«I wrote some of my darkest songs around the time my son was born, which was a joyous moment in my life. But when you're in an environment where there are baby toys and your life is full of 'Teletubby' cartoons, the last thing you want to do is watch a happy movie or listen to happy songs. You want to listen to a Slayer record. I think if my life was totally crap, I'd write happier songs.»
0 Comments
Mightiest of Guns
22/03/2010 21:27
A. A. Bondy @ Greater Echo Park Elysian, L.A. Foto: freeloosedirt med Creativ Commons-lisens
A. A. Bondy - Mightiest of Guns [Fat Possum - 2009]
Jeg husker ikke når. Jeg vet heller ikke eksakt hva det var, men et eller annet trigget oppmerksomheten første gangen jeg hørte den varme, skjøre røsten til A. A. Bondy fra Birmingham, Alabama. Jeg visste momentant at dette var en artist å rydde plass til. En man ikke blir kvitt.
Som et perfekt bakteppe for sløve dager, melankolske øyeblikk og sene nattetimer flyter låtene vakkert over i hverandre med sine enkle arrangement, hvor stemmen til Bondy trer frem som det bærende elementet. En stemme som har en historie å fortelle. En stemme som det ene øyeblikket lyder av noe ungt, uferdig og pubertalt, for i neste øyeblikk å sprekke opp i en klang av smerte, levd liv og beksvart tristesse. Tidvis er stemmen så gjennomsyret av sorg og tragedie at den penetrerer sjelen til lytteren, og etterlater en følelse av mørke og ubehag.
«And what does a mirror show you, can you see the gray?
Your sadness it is quite lovely but it's the sadness of a slave
Why don't you give yourself a rest, oh give yourself some room
You can't get your arms around everybody
You cannot carry the doom...»
Med en fortid som vokalist i southern-rock/post-grunge-bandet Verbena debuterte Auguste Arthur Bondy som soloartist i 2007, med albumet American Hearts. To år senere foreligger oppfølgeren When the Devil's Loose. Herfra kommer den - først stillfarne og vakre - men etterhvert illevarslende og apokalyptiske Mightiest of Guns. En vakker låt jeg aldri blir helt ferdig med.
Det er tolv låter på When the Devil's Loose, og alle tolv skinner som funklende stjerner mot en nattsvart sørstatshimmel. Gjør deg selv en tjeneste og sjekk dem ut.
Lovin' On An Older Gal
21/02/2010 22:38
...na-na-nah-na-nanah - owee oh-wee.. na-nan-nanna-nah..♪♪
Lovin’ On an Older Gal nekter å slippe taket. I løpet av de siste dagene har den gnagd seg fast et sted der inne i hjernens lyttesenter, lik en plagsom radiolåt du ønsket at du aldri hadde hørt.
Heldigvis er ikke denne låten slik. Den er tvert imot en tidløs og vakker doo-wop som gir assosiasjoner til amerikansk West Coast-estetikk, med palmer, surfing og sene kvelder rundt et leirbålet ved Ocean Beach.
Jeg kjenner ikke til Sonny Smith så godt at jeg vil dra noen paraleller, men i hvertfall på denne sløve pop-låten er det vanskelig å ikke tenke på den godeste Jonathan Richman.
Albumet Tomorrow is Allright, som låten er hentet fra, er å finne på iTunes, og i løpet av mars på CD. Vinylfolket har kunnet meske seg med utgivelsen helt siden oktober 2009. I hvertfall noen av dem, for opplaget på ynkelige 500 eks. er forlengst revet vekk.
Jeg tipper de priviligerte eierne av vinylplaten sitter et sted og nynner ..na-nah-na-na.. ohwhee!
Jeg savner sommeren nå kjenner jeg.
King of Spain
15/02/2010 23:38
Creative Commons foto fra Karl Gunnarsson
The Tallest Man On Earth - King of Spain [Dead Oceans 2010]
King of Spain har surret rundt på iPhone noen dager nå, og selv om The Tallest Man On Earth er pseudonymet til Kristian Matsson fra Dalarna i Sverige, lurer jeg fortsatt på om dette egentlig er et glemt spor fra Highway 61 Revisited. At Dylan står oppført som inspirasjonskilde på MySpace-siden kom i hvertfall ikke som noen overraskelse.
Matsson turnerte i statene i 2009 sammen med John Vanderslice, og i januar signerte han en kontrakt med Dead Oceans, som også huser Califone som jeg har skrevet om i en tidligere post.
Gleder meg til å høre resten av albumet The Wild Hunt, når det slippes i april. Holder det samme standarden som King of Spain er det all grunn til å glede seg!
iPhone MP3-versjon
California Way
09/02/2010 23:10
Creative Commons foto fra magpie gypsybird
Surfer, skiløper, fjellklatrer og nomade. Han er en allsidig kar, vokalist og frontfigur i Bay Area-bandet Mother Hips, Tim Bluhm.
I 2005 debuterte han som soloartist med albumet California Way. Et akustisk album som ble innspilt på to dager, og utgitt på det uavhengige San Fransisco-selskapet Fog City Records, uten at verden gikk nevneverdig av hengslene...
Synd, fordi det er et svært sterkt og stemningsfullt dokument fra den amerikanske vestkysten, hvor historiene står i fokus.
Den varme, distinkte stemmen og den minimalistisk instrumenteringen avslører raskt at Bluhm er en habil låtskriver. Jeg vil hevde en ufortjent undervurdert låtskriver. Hør bare på den lyriske tittellåta!
iPhone MP3-versjon
Ridgetop
03/01/2010 02:05
Photo ©Ira M. Resnick
Jesse Colin Young - Ridgetop [Warner Brothers -73]
I et desperat forsøk på jage mørke og sprengkulde unna for en stakket stund, fant jeg nok en gang trøst i Jesse Colin Young.
Muligens bare en midt på treet singer-songwriter fra 60-tallets Greenwich Village, men låten Ridgetop maner alltid frem tanker om varme dager og lyse netter.
Det går mot lysere tider.
«Yes, the hill that I live on is steep and the road's full of ruts, and the people who live in the flatlands think we folks are nuts»
iPhone MP3-versjon
Vic Chesnutt i koma
25/12/2009 15:45
Creative Commons foto fra Haags Uitburo
Vic Chesnutt - Coward [At the Cut][2009]
Dagens tristeste budskap. Etter hva som ryktes å være et selvmordsforsøk med muskelavslappende piller, ligger den 45 år gamle singer-songwriteren Vic Chesnutt i koma.
Noen nettsteder bekrefter også at han er død. Full forvirring.
Nok en gang var det på Twitter man kunne lese hvor alvorlig tilstanden hans var. Tidligere sanger i Throwing Muses Kristin Hersh skrev følgende på Twitter om tragedien den 24. desember:
«yeah, i can tell you what i know, but no one knows much: another suicide attempt, looks bad, coma--if he survives, there may be brain damage»
Vic ble født 12. november i 1964 i Jacksonville, Florida, men har bodd i Athens, Georgia siden 1985. Han har gitt ut en rekke glimrende plater, hvor The Salesman and Bernadette med Lambchop som backingband, nok er min personlige favoritt. Han har vært en av Michael Stipe’s(R.E.M.) favorittartister, og det var også Stipe som produserte Chesnutt’s to første album. Alle som ikke kjenner til Chesnutt’s musikk oppfordres herved til å sjekke ut alle hans tidligere album.
Etter en bilulykke i 1983 har han vært bundet til rullestolen, og dette førte også med seg flere komplikasjoner, skyhøye utgifter til sykehusopphold og medisiner. Tragisk nok mistet han alle i sin nærmeste familie før han var 25 år, og han har slitt mye med avhengighet og depresjoner. Som ikke det var nok så hevdes det at han skylder over $50,000 i sykehus- og medisinutgifter, noe som tvang ham til tett turnévirksomhet. Det er heller ikke første gangen den plagede artisten har forsøkt å lindre sine smerter permanent, og denne gangen vil han kanskje lykkes..
På tross av dette har tekstene til mannen med den særpregede stemmen aldri vært sentimentale, heller smertefulle, gripende og ofte svært gode.
«My last act on this earth will be to chug a lug a mixture and hope for the worst»
Get well, Vic!
iPhone MP3-versjon
Gold Rush
15/12/2009 12:53
Canadiske Basia Bulat er et såkalt vidunderbarn som trakterte pianoet fra hun var tre år gammel(hun hadde selvsagt en mor som var pianolærer) og ble ofte akkompagnert av sin trommespillende bror Bobby i heimen i Toronto.
Etthvert plukket hun opp andre instrumeneter som gitar, banjo, ukulele, autoharpe, fløyte og saksofon. Til og med ståbass var et fast instrument en tid i tenårene.
I dag har Basia Bulat base i London, Ontario, mens videoen over tydeligvis er innspilt i New York.
Låten Gold Rush er fra det kommende albumet Heart Of My Own, som ble unnfanget på veien under intensiv turnering i både Europa, Canada, Australia og USA etter lanseringen av debutalbumet Oh, My Darling.
Heart Of My Own er å finne på den Montreal-baserte labelen Secret City Records som også huser den fine singer-songwriteren Patrick Watson. I Europa slippes albumet på Rough Trade den 26. januar. Både Patrick Watson og Basia Bulat er verdt å sjekke ut, om du ikke allerede har sjekket inn.
Amerika
03/12/2009 23:45
Alias Belle er Anne Lorentzen fjerde soloalbum, men jeg må innrømme at jeg ikke kjenner til disse tidligere utgivelsene. Alias Belle er et slags konseptalbum med utgangspunkt i Belle Gunnes. Gunnes er identisk med Brynhild Paulsdatter Størset, jenta fra Selbu som utvandret til Amerika i 1881, og ble en av Amerikas verste seriemordere. Les mer om Belle Gunnes her
iPhone MP3-versjon
Little Lies
01/12/2009 22:33
Her er en fin tolkning av Fleetwood Mac-klassikeren Little Lies. Hentet fra den svenske singer-songwriteren Anna Ternheim’s EP Shoreline. Vakkert.
iPhone MP3-versjon
