Deus Ex Machina
28/03/08 00:30
Idag var det maskinbytte på skrivebordet mitt. Den pålitelige og uskyldige 20" i hvit plast ble avløst av et monster på 24" i aluminium og glass. Resirkulerbare materialer må til etter at Greenpeace stemplet Apple som miljøversting. Større, raskere, tynnere og en smule mer maskulin har den nye iMac'en blitt. Den glimrende skjermen omkranses av et helt stykke anodisert aluminium. Med unntak av RAM-luken på undersiden, ingen synlige skruer, bare kald, glatt aluminium. På et lite øyeblikk ble den hvite plast-Mac'en fyktelig gammeldags - og liten. Rart med det!
«Jeg fatter ikke at folk kjøper noe annet!» sa en venn av meg etter å ha kjøpt ny iMac for en tid tilbake. Det er lett å være enig i det. Bare det å pakke ut og sette opp maskinen føles bra, og gir en gedigen kvalitetsfølelse. Soliditet, detaljer, estetisk og gjennomtenkt industridesign slik bare Apple makter å levere. Men det er likevel det som befinner seg på innsiden av skallet som teller. Takket være verdens beste operativsystem og relativt bra spec, er symbiosen fullkommen. Det virker, og det virker bra!
Ved tidligere utskiftninger i maskinparken har det gått mange timer før alle programmer og innstillinger har vært på plass igjen. Den tiden er forbi. Takket være TimeMachine back-up på min eksterne disk gikk dette over all forventning. Prosessen gikk ca. så her:
1. Satte maskinen på bordet, plugget i støpselet og startet opp.
2. Valgte norsk språk, fikk spørsmål om å hente data fra en TimeMachine disk, svarte ja og koblet disken til iMac'en via FireWire 800 porten.
3. Etter en stund var mine 230GB data overført til den nye maskinen, og jeg ble møtt av et skrivebord som virket svært kjent, bare større.
Alt virket. Punktum. Da jeg åpnet iPhoto for å sjekk at bildene mine var på plass, kom jeg rett inn i det albumet som sist var åpent på gamle-Mac'en! Det er lov å la seg undre..
|