Kjell og jeg dro fra Gausdal kl. 10 i strålende sol. Vi kjørte FV255 til Svatsum, Espedalen og Skåbu, hvor vi svingte innom for en beinstrekk. Sist vi var innom, sentrum i denne fjellandsbyen var det Gausdal Maraton og 20 kuldegrader. Kaffebaren på andre siden av veien var åpen, så jeg foreslo en kaffe.
– Alt nå? Nei det er for tidlig, mente Kjell.
Turen gikk videre nedover Kvikne mot Vinstra. Omkjøring grunnet veiarbeid tvang oss inn på en smal grusvei innover Åsane. Et sted jeg aldri har vært - og neppe kommer tilbake til.
Fra Vinstra kjørte vi E6 nordover til Sjoa, hvor vi svingte av.
– Kaffe og is?, spurte jeg.
– Hmm… skal vi ikke ta den på kaféen i Randsverk, svarte Kjell. Det var varmt og folksomt der, så jeg sa meg enig.
Til deg som ruslet forbi med dvergpincheren da jeg startet motoren, Sorry! Den lille hunden lettet 30cm fra bakken, men unngikk forhåpentligvis alvorlig traumer.
Turen oppover Heidal var fin, og det tok ikke lang tid før vi satt med kaffe og vafler på Randsverk. Kaféen er tydeligvis et møtepunkt for motorsyklister, der den ligger som et knutepunkt ved foten av Jotunheimen. Tohjulinger kom og dro i en jevn strøm. En lystig kontigent gråhårede hoder på Harley Davidson sysselsatte samtlige servitører. Unge, langbeinte jenter med svetteperler i panna og bekymringsrynker småløp mellom kjøkken og overfylte utebord. Tre yngre menn på nye Ducatier dundret inn og bestilte is. En kar på en strøken BMW offroader, og ellers en haug japanske sykler i alle former og farger. I tillegg to utskudd fra Gausdal på en Honda 350ccm scooter og en Moto Guzzi V11.
Kaféen var en trivelig men hektisk plass. Vi tygde i oss vaflene, tømte kaffekoppen, pissa og spant videre. Isen glemte vi helt av.
Neste stopp, Flye 1389. Den nybygde fjellkaféen på Valdresflyas høyeste veipunkt(1389moh.) var tydeligvis en populær destinasjon, for her krydde det av fotturister. Turgåere av alle slag ikledd fargerike antrekk av hyperteknisk materiale.
Før vi kom så langt, ble vi oppmerksomme på en uendelig rekke med biler parkert langs veien. Jeg trodde først det hadde skjedd en ulykke. Så kom vi til den overfylte parkeringsplassen foran råket til Knutshøe, og etter den bare fortsatte rekken av biler. Folk er gærne... de må ha gått i kø mot toppen den dagen.
– Vi må inn her og smake på den økologiske appelsinbrusen, sa Kjell.
Han hadde vært her før, tindebestiger'n. Heldige, eller frekke som vi er, fikk vi skviset oss ned ved et utebord og den sagnomsuste brusen - med sicilianske appelsiner - smakte virkelig godt. Gule saker fra Italia smaker godt. Så var det også ekstremt varmt i solveggen. Det var ikke til å tro at vi satt oppe på 1389 moh. Heten var trykkende. Var det lummert? Styggvær i emning? Himmelen over Bitihorn var i hvertfall mørk og truende…
Etter en liten fotoseanse for å dokumentere utsikten gikk turen nedover mot Beitostølen. Regnet kom og forsvant flere ganger på veien ned, men det var helt uproblematisk. Om halve Norges befolkning var på Valdresflya denne dagen, måtte den andre halvparten oppholde seg på Beitostølen. Det ble å stange i kø i lusefart lenge før sentrum. Rushtrafikk på fjellet! Fotgjengere virret frem og tilbake over veien og bidro til at det nesten ikke var fremdrift. Fortsatt var det veldig varmt. Tomgangskjøring under slike forhold fører til lett bekymring når en kjører luftavkjølt big block.
Vi kom fra det. Plutselig var vi i Fagernes, og vi var sultne. Gjennom døra inn til kroa stormet det ut ei blid dame med forkle og fille.
– Endelig regn!, ropte hun på litt gebrokken norsk.
– Har det vært lummert før i dag, undret jeg, men det forsto hun ikke.
Regnet kom, sammen med lyn og torden. Vi lekte med tanken om å overnatte på Scandic. Piker, vin og sang frister mer enn å kjøre motorsykkel i hardt regn, humret vi i det maten ble servert.
Kjøttkakene ble raskt fortært da vi sjekket Yr og så varselet om 9-36mm(!) nedbør den neste timen. Planen om å avslutte måltidet med kaffe og is til dessert ble raskt begravd.
– Vi må bare komme oss herfa med en gang, sa jeg. Vi fikk heller ta desserten litt senere. Kjell var enig. Vi tørket regnvann av setene og startet opp mens lynglimtene og tordenskrallene økte på.
Jeg grudde meg for hva som ventet.
Vi rakk knapt å starte opp før det himmelens sluser åpnet seg. Det var ikke annet å gjøre enn å kjempe seg avgårde og forbanne værgudenes revestreker.
Kjell ble borte ved Aurdal, men jeg fortsatte. Det ble bare verre og verre. Regndråpene kjentes ut som stålkuler mot jakka. Sikten gjennom visiret var uforsvarlig dårlig. Kontinuerlige lynglimt med påfølgende drønn overdøvet enkelt lyden av Guzzi’n. Fokuset var nå å unngå slitasjespor i asfalten og fare for vannplaning.
Alt har en ende. Etter Tonsåsen lysnet det opp og veien var igjen tørr. Ah, deilig! Farten økte og varmen kom tilbake. Det gikk raskt og v-twin motoren sang under meg. For en herlig strekning på motorsykkel! Sauer og politi holdt seg heldigvis unna mens jeg jobbet hardt med klestørken min.
Fremme på Dokka stoppet jeg for å vente på Kjell. Jeg satte meg ned i gresset ved en bensinstasjon og prøvde å tørke opp litt til. Hanskene var fortsatt gjennomvåte. Sigarettene det samme.
Etter et kvarters tid dukket Kjell opp - like hel. Han berettet om sin tur i styggværet, at han hadde reddet seg under et tak i Aurdal.
– Kaffe og is nå?, lurte jeg.
Kjell var litt uggen etter turen og foreslo heller å dra rett hjem.
– Jo, kanskje like greit, svarte jeg. Så vi takket for turen og dro oppover Torpa-åsen og drømte om en varm dusj.
Vi har fortsatt ikke fått spist den desserten, så ny tur venter.
hammershaug©2021